Historien om Skjeggedal

Leif Stana

Helt fra middelalderen og fram til begynnelsen av det 19’ende århundre var Skjeggedal en liten oase der folket på de to gårdene levde et strevsomt, men et godt liv. De dyrket bygg til graut og ølbrygging, poteter og grønnsaker, fisk hadde de rett ut forbi stuedøra, kjøtt fra egen budskap, og fra jakt på vidda.

De drev tradisjonelt jord- og skogbruk, produserte bruksting av tre, smør og ost og en god del tømmer som de sendte ned til fjorden med den strie og svært vannrike elva Tysso. Den største trusselen var rovdyr og mye buskap gikk tapt, den siste bjørnen blei skutt i 1870 åra.

Fossene var mange, mellom Tyssedal og Skjeggedal var det 2 store fosser og et trangt juv der elva steig over 30 meter rett opp i perioder med snøsmelting og mye nedbør. Innover langs Ringedalsvann var det også flere fossefall, de mest berømte var Tyssestrengene, 2 tvillingfosser med 300 meters fallhøyde like ved Trolltunga, og Ringedalsfossen innerst med sin enorme vannføring. Kjennskapen til fossene og den spektakulære, uberørte naturen begynte å bli kjent rundt om i Europa fra midten av det 18’ende århundre og Skjeggedal fikk status som det mest eksotiske reisemål i Hardanger, kanskje i hele Norge.

Odda utviklet seg til å bli den viktigste turistdestinasjonen i Norge med de største hotella og flest turistskip på havna, men turen til Skjeggedal var strabasiøs og forbeholdt de sprekeste. Hotelleierne og reiselivsnæringa trykket på for å få laget en veg til Skjeggedal, den kom rundt århundreskiftet og er etter indeksregulert pengeverdi, det dyreste prosjekt Den Norske Turistforening noen gang har gjennomført.

Det blei bygget hotell i Skjeggedal og bøndene rodde turister innover Ringedalsvann slik at de skulle få oppleve de enorme fossefalla og den dramatiske naturen. Etter hvert som det kom stadig flere turister fikk bøndene i Skjeggedal ei ny inntektskilde, og gårdsdrifta blei mindre viktig. Storsamfunnet hadde innhentet det frie liv med jakt, fiske og jordbruk, den gamle bondekulturen var over for Skjeggedal.

 

Historiene om de fantastiske fossafalla bredde seg verden rundt, Hardanger Sunnhordaland Dampskipsselskap blei stifta i 1880 og åpna dampskipsrute mellom Bergen og Odda. Omtrent samtidig kom veien over Haukeli og turismen blomstret som aldri før i Odda, og også i Skjeggedal. Det skulle bli noen 10 år med internasjonal turisme som var med på å endre samfunnet fra jordbruk og sjølberging til nye næringer innen reiseliv og service.

De nye tidene varte ikke lenge, mektige industriinteresser hadde oppdaget vannkraft-resursene fra Skjeggedal og de industrielle muligheter som her lå til rette. Smarte oppkjøpere klarte å overtale grunneierne på de to gårdene å selge fallretter og eiendommer. Det samme skjedde i Tyssedal der de 2 gårdene solgte sine bruk og rettigheter til industrien. Dermed var en ny revolusjon i gang, og i løpet av en 10 års periode fra 1906 til 1916 var kraftstasjon, karbid smelteverk og ferrosilisium smelteverk på plass og i drift. Den korte tidsepoken med turisme kuliminerte, fordrevet av industri, røyk og utbygging av vannkraft. Etter første verdenskrig var game over for turismen for denne gang. 

 

Neste omveltning for Skjeggedal kom med okkupasjonen i 1940, tyskerne trengte kraft for å produsere mer aluminium til sin rustningsindustri og startet utbygging av Tysso 2 med planlagt regulering av Tyssestrengene og Ringedalsfossen. På det meste var mer enn 1000 mann i arbeid i Skjeggedal og innover Skjeggedalsfjellet, men krigen nærmet seg slutten og etter flere år med stor innsats blei anleggearbeidet avsluttet i 1945.

I dag er de fleste spor etter dette arbeidet borte.

 

Nå var det stilt og rolig i Skjeggedal lenge, noen få turister tok seg riktignok fram til Skjeggedal og besøkte tvillingfossene Tyssestrengene og Ringedalsfossen med den 28 fots motorbåten Tysso som kraftselskapet hadde i drift på Ringedalsvann.

I 1964 var det slutt på idyllen, da hadde kraftselskapet Tyssefaldene AS bestemt seg for å bygge ut Tysso 2. De hadde da fått konsesjon som innbefattet regulering av mange vann i ca 1200 meters høyde, sprengning av kilometervis med overføringstunneler og bygging av ny kraftstasjon i Skjeggedal. Både Tyssestrengene og Ringedalsfossen ble lagt i tunnel sammen med flere mindre fossefall som forsvant når kraftproduksjonen i Tysso 2 startet opp i 1967.

 

Etter anleggsarbeidet senket ferden seg på nytt over Skjeggedal og fjellheimen, stort sett var det nå bare lokalbefolkningen som benyttet fjellet, til jakt, fiske og rekreasjon. Mange hadde bygget seg hytte i Skjeggedal og på Mågelitopp.

Kraftselskapet delte raust ut tomter til alle fra Tyssedal som ønsket å bygge seg et krypinn. Trallebanen fra Skjeggedal til Mågelitopp som tidligere var en anleggsbane, blei rustet opp for persontrafikk og var svært populær inntil konsesjonen gikk ut i 2012. Den er nå delvis revet og erstattet med vei, restene av banen kan fremdeles sees i terrenget.

 

Så, rundt 2010 starter ting å skje som atter en gang skulle snu opp/ned på livet i Skjeggedal. Trolltunga blei gjenoppdaget etter mange år i glemselen. Spektakulære foto begynte å sirkulere på internett og folk med Trolltunga som reisemål, begynte å komme til Skjeggedal.

Først i beskjedne mengder, så i større og større flokker.

Mange berettet på nettet om sin tur i den ville fjellheimen med tilhørende fotos.

Snart var det å få sin egen ”selfie” på Trolltunga det hotteste reisemål i verden, og det hele eksploderte med 40.000 besøkende i 2014, 60.000 året etter, i 2016 var besøkstallet passert 80.000.

Mange har ikke begrep om hvor lang og strabasiøs turen fra Skjeggedal er, med høydeforskjell på 800 meter og ganglengde på 25 km har ikke så rent få fått problem undervegs.

Gangveien fra Skjeggedal begynner med en bratt sti med ca 1000 trinn før den går over i natursti som går over fjell og myrlendt natur og som krever godt fottøy. De fleste klarer turen innen 8 timer, men for noen har turen endt med fortvilelse og redningsaksjon.

Fra året 2017 vil en ny milepel i Trolltunga turismen være et faktum, besøkstallet vil passere 100.000 og en ny veg som er bygget fra Skjeggedal til Mågelitopp vil gjøre turen langt lettere for alle. Denne vegen er åpen for fri ferdsel for gående og syklende og så langt det er tilgjengelige parkering kan besøkende også kjøre opp den bratte vegen med hele 17 hårnålsvinger. Her anbefales å bruke bil med firehjulsdrift om en ønsker å kjøre opp. For de som vil gå hele turen langs den opprinnelige ruta blir turen også lettere da en slipper å gå i kø, eller gå ut av stien når en møter lange rekker med motgående Trolltungevandrere.

Og det er fortsatt fullt mulig å gå den originale stien til Mågelitopp som første etappe på veg til Trolltunga, den er etter restaurering totalt på ca 1000 trinn og murt av Sherpaer fra Nepal.